Snertingdal Trimsenter inviterte alle som ville med på en tur til Spåtind lørdag 29.0.8.15. Her er PT Heges opplevelse av turen som aktiv fibromyalgipasient.
Turgjengen
Vi var en gjeng på 5 mennesker og 2 hunder som tok turen fra Hugulia til Spåtind. Deltakerne var fra 14 til 76 år, og vi hadde avklart på forhånd at alle skulle gå i sitt eget tempo. Det viste seg å være veldig nødvendig for undertegnede. Været og temperaturen var perfekt for tur. Lettere skydekke og rundt 10 grader.
På tur med fibromyalgi
Jeg har hatt fibromyalgi i mange år, og vet stort sett hva jeg går til når jeg legger ut på langtur. De siste dagene har formen vært noe laber, men jeg visste at dette sannsynligvis ville bli siste mulighet for fjelltur i år. Den ville jeg ha med meg! Jeg tok smertestillende før avreise, kledde godt på meg, og var forberedt på at det ville bli vondt. Vondt, men verdt det.
Det vanskeligste når jeg er på tur med andre er kanskje at de ser hvor vondt jeg har. Det liker jeg ikke noe særlig. Jeg syns ikke synd på meg selv, jeg aksepterer at jeg er syk, og sånn er det bare. Det er nok verst for de rundt som ikke kan gjøre noe med smertene for meg.
Oppturen
Jeg hadde med alaska huskyen min, Yuki, som drahjelp. Det viste seg veldig tidlig at bratte, steinete stier ikke var optimalt for nåværende form, men jeg gikk i mitt tempo og fant noen løsninger på hvordan jeg kunne komme opp. Enkelte steder måtte jeg gå veldig, veldig sakte. Den ene hofta mi protesterte vilt. Det var allikevel herlig å klatre seg oppover og få finere og finere utsikt! Vi stoppet på flere steder for å drikke litt, spise snacks og nyte utsikten. En plass på vei opp hadde vi også matpause.
På toppen
Turen opp var mer smertefull enn jeg hadde trodd den skulle være, men da vi nådde toppen var det selvsagt verdt det! Det var ikke bare mennesker og hunder som var på tur til Spåtind denne dagen. Oppe ved sikteskiva var det en flokk med geiter! Yuki ville gjerne hilse, men selv om geitene var nysgjerrige på henne ville ingen av dem komme bort.
Det blåste friskt på toppen, og vi kunne se at det var regn nesten til alle kanter. Vi bestemte oss derfor for å gå ned igjen ganske raskt.
Nedturen
Med vonde ledd og muskler er det alltid verre å gå nedover enn oppover. Det stemte denne gangen også. Jeg havnet langt, langt bak de andre noen steder. Det er vanskelig å ikke fokusere på smertene når hvert skritt er som tortur, men har man kommet seg opp må man jo også ned igjen. Jeg gikk bakerst sammen med Yuki, og klarte å nyte turen uansett. Jeg skal innrømme at det kom noen tunge tanker innimellom. Det er surt å være den som henger etter, den som bremser de andre. Sånn er det bare. Både Mai Tove og Marcus (sønnen min) måtte ta Yuki i de bratteste partiene, for jeg klarte ikke å både gå og holde henne igjen. Men ned kom vi oss!
En herlig tur til Spåtind
Det ble en herlig tur til Spåtind til tross for smerter. Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg har delt turen min på denne måten? Jeg vet det er mange flere enn meg som sliter med forskjellige begrensninger i livet sitt, og som kvier seg for å bli med turer og annet.
Jeg ønsker å oppmuntre til at flere trosser begrensningene sine og drar ut ting på de er redde for at de ikke er i form til. Den mestringsfølelsen du får når du har overvunnet begrensningene dine for en stund er ubetalelig. Folk rundt oss er gjerne både forståelsesfulle og omtenksomme, og tenker ikke stygt om oss selv om vi ikke kan gjøre det samme som dem, eller i samme tempo som dem. Den største begrensningen sitter mellom ørene våre.
Mai Tove
31. august 2015
Takk for en fin tur Hege. Beundrer deg for ditt pågangsmot og din styrke til å nå toppen selv om kroppen kranglet 🙂 En fin gjeng på tur ☺